Tittelen som ambulansearbeider er beskyttet i medhold av lov. Arbeidssted er både i offentlige helseforetak og i private organisasjoner/firmaer med avtaler med helseforetakene. Før 1997 var utdanningen til ambulansepersonellet noe sparsomt. Den var basert på en offentlig utredning kalt NOU 1976:2 og beregnet på hva yrket inneholdt da utredningen kom. Med tiden har faget vært i rivende utvikling og dermed kom den fireårige utdanningen i videregående skole og etterutdanningstilbud på høgskole slik at kompetansen er tilpasset faget som skal utøves. Gjennom den standardiserte og offenlige godkjente utdanningen er også en mer omfattende kvalitetssikring av personellets kompetanse formalisert.

Krav
Ambulansefaget stiller store krav til fagarbeideren. Det stilles krav til teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter. Personlig egnethet er en forutsetning. Foruten evne til å kunne arbeide i team, må man kunne arbeide selvstendig. Det legges vekt på :

• Fysisk og psykisk styrke
• Evne til å vise medmenneskelighet og utvise respekt for andre menneskers egenverd.
• Evne til å ivareta nødvendige sikkerhetsmessige forhold for å skape et akseptabelt sikkerhetsnivå for pasienter og personale
• Evne til å mestre ulike operative forhold
• Evne til å tilpasse seg medisinskfaglig veiledning og kontroll
• Evne til å ta ansvar for egen faglig utvikling
• Evne til kommunikasjon og informasjon

Daglig arbeid
Ambulansearbeiderens hverdag spenner mellom transportoppdrag med minimalt behov for medisinsk helsehjelp, men desto oftere et behov for ambulansearbeideren som medmenneske og oppdrag hvor sykdom eller skade kan være så alvorlig at pasientens liv er truet. Ambulansetjenesten fungerer som et bindeledd mellom pasienten, sykehuset og annen helsetjeneste. Ambulansearbeideren er i beredskap for å rykke ut der pasienters liv og helse er truet gjennom akutt sykdom eller skade ved ulykke. Ambulansearbeideren arbeider som hovedregel svært selvstendig, oftest i pasientens mest kritiske og sårbare fase. Arbeidet skjer ofte langt fra sykehus, sammen med andre ambulansearbeidere eller med andre instanser innen redningstjenesten og helsetjenesten utenfor sykehus. Videre er transport av pasienter med sammensatte medisinske behov en sentral arbeidsoppgave. 
Ambulansearbeideren bruker anerkjente akuttmedisinske teknikker og ferdigheter og avansert utstyr. Forståelse av og innlevelse i pasientens og pårørendes behov er uavhengig av samfunnslag og kulturell bakgrunn. Fagarbeideren møter ved utrykning vanligvis pasienter som ikke er diagnostisert. Ambulansearbeideren identifiserer tegn og symptomer som truer pasientens livsfunksjoner, og handler selvstendig ut fra dette. Faget utøves i tråd med helsetjenestens etikk og verdier samt norske og internasjonale behandlingsstandarder.

Sentrale arbeidsområder er
•    å rykke ut til og transportere pasienter under alle vær- og føreforhold
•    å ivareta egen og andres sikkerhet under alle arbeidsforhold
•    å undersøke, observere og identifisere svikt i vitale organfunksjoner hos pasienter                                                                                                           
•    å prioritere mellom pasienter i akuttsituasjoner når flere er skadd
•    å sette i gang akuttmedisinske behandlingstiltak
•    forsvarlig forflytning og leiring av pasienter
•    å observere pasienter under transport 
•    å pleie, vise omsorg og kommunisere under varierte arbeidsforhold
•    å rapportere og dokumentere pasientopplysninger
•    å planlegge og utføre daglig arbeid alene og i samhandling med andre
•    å mestre pressituasjoner og vise kreativitet og handlingskompetanse
•    å veilede elever, lærlinger og andre i praksissituasjoner
•    å kontrollere og vedlikeholde utrykingskjøretøy og medisinsk utstyr

For å kunne utøve det daglige arbeidet må ambulansearbeideren kunne planlegge, gjennomføre, vurdere og lære av eget og andres arbeid. Sentralt for utviklingen av faget er evne til tverrfaglig samarbeid og erfaringsutveksling, både nasjonalt og internasjonalt. For å kunne utøve yrket forsvarlig og sikkert, stilles det særskilte krav om kompetansebevis for utrykningskjøring og krav om autorisasjon. Yrket forutsetter god fysisk og psykisk helse.

Fagets utvikling og plass i samfunnet
Ambulansetjenesten er den forlengede arm av spesialisthelsetjenesten og har ansvar for akuttmedisin utenfor sykehus. Sammen med den kommunale helse- og redningstjenesten er ambulansetjenesten en viktig del av befolkningens sikkerhetsnett. Faget er under kontinuerlig utvikling. Endringer i sykehusstrukturen og oppretting av interkommunale legevakter gir ambulansearbeideren flere nye og større utfordringer. Ambulansearbeideren er åpen for ny kunnskap, viser omstillingsvilje og bidrar aktivt til utprøving, utvikling og forskning i fagfeltet.

Likheter og ulikheter i forhold til andre fag
Ambulansefaget har noen likheter med andre fag i utdanningsprogrammet for helse- og sosialfag, spesielt fag hvor det stilles krav om autorisasjon som helsepersonell.
Hovedforskjellen ligger i ambulansefagets selvstendige handlingsberedskap basert på de tegn som pasienten viser og de symptomer som pasienten beskriver. Dette i motsetning til de behandlingstiltak som forordnes av lege etter at hun/han på forhånd har stilt en diagnose.
Faget utøves i hovedsak utenfor institusjonene.

Arbeidsmuligheter
Som autorisert ambulansearbeider kan man jobbe med faget på flere måter og ved bruk av en rekke forskjellige transportmidler. Her nevnes:

• Bilambulanse
• Båtambulanse
• Luftambulanse (helikopter/fly)
• Sykkelambulanse
• Motorsykkelambulanse
• Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK-operatør)
• Administrative stillinger (undervisningleder/instruktør, stasjonsleder, regionleder m.m.)

Del